Modernismen

Modernismen startet i Europa i 1850- årene, men den kom ikke til Norge før rundt 1890. Modernismen gjorde som renessansen, de satte enkeltmennesket i sentrum og begynte å løsrive seg fra Gud. På denne tiden hadde byene begynt å vokse, handelen ble større og folk hadde mindre tid og stresset mer. Dette førte til at folk ble fjernere fra hverandre, og dette vises igjen i verkene fra denne perioden. Fremmedfølelsen ble ofte et fremhevet i verkene fra denne tiden, stemningen var ofte tragisk og dyster, samtidig som den var full av klage og sorg. På 1700- tallet var de opptatt av teknologi og maskiner, men utover 1800-tallet fant de ut at dette ikke var det beste. Folk erfarte at mange slet med å finne seg til rette i samfunnet og at vitenskapelige oppdagelser ikke nødvendigvis driver verden mot et bedre samfunn. De mistet troen på fremskrittet. Selv om folk hadde mistet troen på fremskrittet var dette en oppgangstid for Norge. Norge ble mer moderne. De utviklet industrialiseringen, urbaniseringen, seksualisering og politisering. De tok opp tabuer fra den tiden innfor seksualitet. Det skjedde og et klimaskifte rent filosofisk og idemessig.
Utover i modernismen ble teknologien brukt til mye forskjellig. En av de tingene teknologien ble brukt til var krigføring. Europa ble preget av andre verdenskrig, Vietnamkrigen, 30-års krigen og mange andre små strider. På slutten av 1930- årene festet ekstreme ideologier og sterke bevegelser seg til folk, som allerede var utarmet og herjet i Europa. Den tysk-jødiske filosofen Theodor W. Adorno reiste faktisk spørsmålet:” om det i hele tatt var mulig å skriv dikt etter Auschwitz og Hiroshima, mens Tarjei Vesaas forandret skrivemåten sin betraktelig. Årene etter andre verdenskrig ble en tid for å bearbeide krigstraumene
Etter at traumene fra andre verdenskrig var bearbeidet var det helt klart at de store verdisynene og ideologiene hadde brutt sammen. Dette var en tid der hvert enkelt menneske var mer moderne og egne. De fleste hadde egen telefon eller pc og de kunne sitte å zappe rundt blant kanalene på tv. Jappe tiden var kommet. Dette var og en i da tog og bil var kommet. Dette førte til at folk flyttet mer på seg, enten reiste de på ferie eller så flyttet de for godt. Dette igjen førte til at den gamle inngrodde levemåten og særtrekkene ved hver familie var å på vei bort, og det igjen førte til at overflaten, kroppen og de ytre handlingene ble identitetsskapende.

Litteraturen
Du kan også se følger av samfunnet og modernismen i litterature. I litteraturen begynte forfatterne å bryte med tradisjonelle skrivemåter og ekspremiterte mer i skrivingen. De tuklet med alt fra setningsoppbygging til rettskriving. Litteraturen fra denne perioden kan være vanskelig å lese, men for lesevante og opplyste personer går det greit. Gjengangere i litteraturen var ofte outsideren, han som ikke fant seg til rette i samfunnet. Forfatterne skildret og subjektive stemninger og sanseopplevelser. Til noen av tekstene brukte de den nye teknikken prosalyrikk. Prosalyrik var en blanding av prosa og lyrikk, de brukte oppbyggingen til prosa, men virkemidlene til lyrikk. De nye tenkemåtene i modernismen fører til at ”sentralperspektivet” ble fjernet og romanen ble oppløst. Romanforfatterne liket ikke den gamle roman fordi de mente at den ikke klarer å skildre de kompliserte og sammensatte svingningene i sinnsstemning og følelsesliv. Punktum og komma ble sjeldnere brukt og de kunne da skrive ord som: friiiiiiiiifronnnnnnnng og gammmlesssssssaaaaaanng. Boka Ulysses, skrevet av James Joyce, bryter radikal med den tradisjonelle romanformen. Det her ordene overfor er hentet fra, i tillegg til at de ulike delene kan bestå av ulike stiltoner og synsvinkler. Dette gjør det nesten umulig for leseren å få en enhet i byen, kvinnen eller den ene aktuelle dagen, som handlingen skildrer. Et annet modernistsk trekk er at kronologien løses opp, slik at flere tidsplan blandes sammen. Det var ikke alle modernisten som var opptatt av storbyen, fremmedfølelse eller verden som et ubegripelig og kaotisk sted, noen var mer opptatt av en harmonisk sammhøring mellom mennesker og omgivelser. Diktet ”Hesten står i regnet” er et eksempel på et dikt der forfatteren er opptatt av det harmoniske. Teksten uttrykker følelser som trygghet og undring gjennom sanselige bilder, og jeget sammenligner seg med naturen rundt seg selv. På 1960- tallet ble det vanlig å bruke ordene for det de betyr. De lot ikke ordene ha dobbeltbetydning, men fortalte rett ut hva de mente. I disse diktene kunne de være mer direkte og konkrete. De begynte å bruke diktformer som innehold nyenkelhet (gjør de hverdagslige til poesi) og figurdikt (teksten får utforming som en figur som er en del av tematikken. På denne tiden blir og makten over teksten og dens betydning skjøvet over på leseren. Det ble derfor vanlig med mange typer tokninger.

Kjente personer fra denne tiden er:
Sigmund Freud (østerriksk): forfatter av psykoanalyse, du må samtale frem fæle hendelser for å få bukt på den psykiske lidelsen. Han så og på seksualitet som en menneskelig drift.

Friedrich Nietzsche (tysk): mest kjent for utsagnet: ”Gud er død”

Charles Darwin (engelsk): gav ut verket ”Artenes opprinnelse”, der han mente at det kun er de sterkeste i samfunnet som overlever.

Fjodor Dostojevskij ( russisk): skrev krimromaner og kom med den nye skruveteknikken flerstemmighet.

Knut Hamsun: Brukte ofte outsideren i sine tekster

Sigbjørn Obstfelder: skrev diktet ”Jeg ser” (her er det brukt prosalyrikk)

Vilhelm Krags: skrev diktet ”Fandango”. I dette diktet er det brukt en indre monolog, følelsesutbrudd og lyriske innslag.

Kjell Askildsen: regnes som en av våre aller beste novellister

På tross av andre verdenskrig klarte Claes Gill å gi ut diktsamlingen ”Ord i jærn”. Denne teksten er rytmisk, men mangler fast rim. Dette gir teksten et musikalsk preg. Utenom dette bruker Gill mange bilder som er knyttet til myter og sagn. Utover 1960-70 tallet gjennomgår romanen en radikal forandring hos en del forfattere i Frankrike. De gikk løs både på form og innhold og utviklet den nye romanen som var uferdig og sammensatt. På denne tiden kom og metaperspektivetet inn. Det var et virkemiddel der en leker med leseren. Det er så mange forskjellige vinkler og sjangertrekk i boka at du tror det må være noe feil med trykkingen. Det er det ikke, men boken er bygd opp slik at du skal kunne dikte videre selv.
På 1900-tallet kom de noen nye romanformer inn. Det var tre forfattere som fikk stor innflytelse internasjonalt på den tiden. Det var indisk-engelske Salman Rushdie (se bilde) og amerikanerne Don DeLillo og Brett Easton Ellis. Rushide skrev boka ”Sataniske vers”, der han krirtiserer både religiøse autorieter og selve islam. Dette skrives sammen med at han skildrer politikk, historie og magi. For å fremheve dette bruker han mye allusjoner, stiltoner og perspektiv. Boka er ment for å speile det multikulturelle samfunnet. Andre eksempel på litteratur fra denne perioden er Underworld (regnes som et av de beste verkene i den amerikanske samtidslitteraturen) av Don DeLillos og American Psycho av Brett Easton Ellis.

Modernismen i andre verk

Sentralperspektivet som har vært sentralt i malekunsten siden renessansen forsvinner nå. De er nå lov å ha mange perspektiv side om side. Det var og vanlig at de forskjellige kunstformene påvirket hverandre

Musikeren Arnold Schönberg introduserte en ny musikkskala som inneholdt 12 halvtoner der alle var like viktige. Det ble derfor slutt på dur- eller molltonearter, det var nå snakk om atonalitet. Dette viser at også ”sentralperspektivet” i musikken ble borte.

Utseende på karakterene i tekster eller andre verk kunne skifte, de skiftet masker og roller. Verkene var mye åpnere med stiler og trender og det var sterk fokus på det ytre. De tok altså oppmerksomheten bort fra det alvorlige politiske og moralske spørsmål og byttet disse ut med ironi og likegyldighet. Postmodernistikform var en modernistisk stil i lyrikken på den tiden. For å skildre trekkene med postmodernistisk bør enn heller trekke inn tekster.

Tekster som kan stå som eksempel på den nyeste poesien:

Kroppen er donert, av Chatrine Grøndahl. Handler om kroppen og mangel på engsjament og handling.

Galgeland, av Håvard Rems. Handler om selvopptatthet, drifter og behov.

Og du dør så langsomt at du tror du lever, av Bertrand Besigyes. Handler om mangel på mot

Min mors hånd, av Pia Tafdrup (dansk). Handler om et skrivende jeg som gjennomgår en prosses for å finne sin egen stemme eller språk

Innenfor teaterkunsten gikk de bort fra Aristoteles sine lover om tidens og handlingens enhet. De mente at titteskapsteater ikke lenger egnet seg for å skildre den moderne verden. Det gikk heller over til det episke teateret. Et eksempel på dette er ”tolvskillingsoperaen”, Her avbrytes spillet av en forteller/karakter som kommentere stykket gjennom tale og sang. Dette gjorde han for å understreke at dette bare var et spill, slik at han slapp for mye ”føleri”. I 1950- årene kom en ny form for teater, absurd teater. Et eksempel på dette er ”Mens vi venter på Godot”. Dette stykket har få figurer, enkle kulisser og er uten en egenlig handling. Hovedideene til surrealistene(de som dyrket absurd teater) var at det er grunnleggende absurd å leve i en verden som ikke lenger har mening. Lek og lån kan du kanskje sette på den nye formen for skuespill, postmoderne mennesker kan sammenlignes med en skuespiller som bærer masker. I disse teaterstykkene valgte de ofte historiskepersoner og satte dem inn i nye historier.